HDMI-kabler
HDMI står for High-Definition Multimedia Interface og er en grensesnittstandard for å overføre ukomprimert digital data for lyd- og bildesignaler i samme kabel.
Før HDMI ble lansert tidlig på 2000-tallet, måtte man ha dobbel kabelsett når man skulle koble sammen en DVD-spiller og en hjemmekinoforsterker. For å overføre filmlydsporet brukte man ofte en 75 Ohm koaksial digitalkabel. For å overføre bildet hadde man på det beste en analog komponentvideokabel, der bildet var delt opp i tre separate ledere (rød, grønn, blå). Problematikken som kunne oppstå var at lyd- og bildestrømmen ikke var helt synkronisert. Dette viste tydelig på skjermen at leppebevegelsene ikke var sammenhengende med talen som kom ut av senterhøyttaleren. For datamaskin var det vanlig å koble til LCD-skjermen med en DVI-kabel (Digital Visual Interface), som ga en digital videoanslutning mellom grafikkortet og skjermen. Man trengte altså ikke konvertere bildet til analog form (selv om det fantes DVI-A kabler).
Da HDMI ble lansert på markedet i desember 2002, ble det tilbudt en løsning hvor en kabel førte over både lyd og bilde. Selve standarden eies, lisensieres og utvikles av HDMI Licensing, som er et LLC-selskap grunnlagt av Hitachi, Panasonic, Philips, Sony, Thomson, Toshiba og Silicon Image. I oktober 2011 ble et HDMI Forum opprettet, hvor man presenterer spesifikasjonene for nylanserte versjoner.
HDMI-kabler finnes med tre forskjellige kontaktstørrelser: HDMI, HDMI Mini samt HDMI Micro. Det finnes også HDMI-kabler med avtakbart selv-låsende kontaktdon, som er ideelle for installasjon gjennom VP-rør og andre trange rom. Via den fleksible kontaktløsningen kan kabelen kobles til enheter med ulike uttak, som HDMI (Type A) eller Micro-HDMI (type D).
Hvilken HDMI-kabel bør jeg velge?
Gjennom årene har teknologien utviklet seg enormt med betydelig mye høyere oppløsninger for både lyd- og bildegjengivelsen, noe som har økt kravene til HDMI-kabelens båndbredde - spesielt når man skal trekke lengre strekninger fra en Bluray-spiller til en projektor. Flere faktorer kan påvirke mengden av alle ett-tall og nuller i signaloverføringen. Leder-materiellet og ledernes dimensjon har innvirkning på båndbredden. Tvinnede ledere minimerer magnetiske forstyrrelser og en god skjerming gir økt støyimmunitet. Faktisk har de små loddepunktene en innvirkning på kabelens båndbredde. For å unngå for høy belastning på loddepunktene, som skjer når man bøyer kabelen, er det viktig å ha et mer robust kontakthus.
I kortere lengder er båndbredden mindre kritisk da den elektriske motstanden er lavere, men skal du transportere høyoppløst bildemateriale over lengre distanser er det mer kritisk å se over HDMI-kabelens båndbredde. En kabel som er stemplet med "High Speed" kan håndtere en båndbredde opp til 18 Gbit/sekund mens en Ultra High Speed kan håndtere opptil 48 Gbit. I senere år har flere kabelprodusenter - som svenske Supra - lansert HDMI AOC (Active Optical Cable), som betyr at all data overføres via fiberoptikk i stedet for konvensjonelt ledermateriale som kobber, sølvbelagt kobber eller sølv. Dette gjør at man kan håndtere 8K-video i lengder opptil 100 meter!
Kontaktene på AOC-kabler er merket med Source (kilden) henholdsvis Display (mottakeren), altså en sender og en mottaker. Kabelen er dermed retningssensitiv, så vrir man kabelen om fungerer ikke overføringen. Da en AOC-kabel betegnes som aktiv, betyr det at kabelen har innebygd elektronikk for å tillate lengre kabelstrekk og disse trenger egen strømforsyning.
HDMI-standarden har utviklet seg med tiden og finnes i flere versjoner, der nye versjoner er bakoverkompatible med eldre. De mest relevante versjonene listes nedenfor:
- HDMI 1.0: lansert desember 2002 hvor kabelen hadde en maksimal overføringskapasitet (båndbredde) på 4,95 Gbit/sekund, samt støtte for 165 megapiksler/sekund av video og 8-kanals lyd i 24-bit/192 kHz.
- HDMI 1.3: lansert juni 2006 hvor overføringskapasiteten økte fra 4,95 til 10,2 Gbit, noe som blant annet økte bildets fargedybde fra tidligere 8-bit til støtte for 10/12/16 bit. Nytt var også støtte for Dolby TrueHD og DTS-HD samt automatisk synkronisering av lyd og bilde (lip-sync).
- HDMI 1.4: lansert mai 2009 hvor nyheten var en innebygd kanal for mulig nettverkstilkobling i inntil 100 Mbit/sek, kalt HEC (HDMI Ethernet Channel). Utvidet støtte for bildepunkter til 4.096 x 2.160 pixler ved inntil 30 Hz.
- HDMI 2.0: lansert september 2013, hvor overføringskapasiteten økte til 18 GBit og med støtte for 4K-oppløsning ved 60 Hz samt bedre farger og flere lydkanaler.
- HDMI 2.1: lansert januar 2017, hvor overføringskapasiteten økte til 48 GBit som stiller krav til kompatibel maskinvare. Nytt var støtte for 8K-oppløsning (7.680 x 4.320 pixler) ved 60 Hz, samt 4K-oppløsning ved 120 Hz og dynamisk HDR (High Dynamic Range). Nytt var også oppfylte krav for gaming som Game Mode VRR, som er en teknikk for adaptiv bildesynkronisering samt ALLM (Auto Low Latency Mode) som gir en mer responsiv spillopplevelse.
Med HDMI kan filmindustrien legge inn kopibeskyttelse, kalt HDCP (High bandwidth Digital Content Protection). Siden HDMI-protokollen er en toveis kommunikasjon mellom enhetene, skjer en såkalt "handskaking". Du har sikkert opplevd at lyden høres, men at bildet ikke slippes gjennom. Du drar ut HDMI-kabelen og setter den inn igjen, og bildet slippes gjennom. Noe kan ha forstyrret handskakingen. Hvis alle involverte enheter forstår hva HDCP-handskaking innebærer, kan materialet begynne å sendes. Hvis en av enhetene ikke er HDCP-kompatibel, starter ikke filmen.
HDMI CEC (Consumer Electronics Control) er en funksjon som gjør at man kan styre en annen CEC-kompatibel enhet. Hvis du for eksempel skal trekke en HDMI-kabel fra din flat-TV til et par aktive stereohøyttalere kan du styre noen av høyttalernes funksjoner via TV-ens fjernkontroll. Det praktiske er at det kan holde med én fjernkontroll i stedet for to. Gjennom HDMI CEC kan du blant annet justere volum, navigere med piltaster på en mediespiller, bytte til riktig inngang på hjemmekinoforsterkeren eller skru av hele hjemmekinoanlegget når den aktive enheten slås av. HDMI CEC ble lansert for alvor med HDMI 1.3 og må ses mer som et tilvalg enn et krav å integrere. Flere av de store TV-produsentene har funnet opp egne navn. For eksempel kaller Sony det Bravialink mens Panasonic kaller det Vieralink.
Hva er HDMI ARC?
En nyttig funksjon som forenkler tilkoblingen er HDMI ARC, som står for Audio Return Channel, og som ble lansert med HDMI 1.4. Når vi vil koble til en Bluray-spiller, TV-boks, datamaskin og spillkonsoll, er det perfekt siden hjemmekinoforsterkeren har flere HDMI-innganger. Lyd signalet dekodes og sendes ut til høyttalerne, og bildet går videre opp til flat-TV-en. Men hva gjør vi når vi vil se på apper som Netflix og Viaplay på en smart-TV? Hvis både TV-en og hjemmekinoforsterkeren er kompatible med ARC, kan lyden sendes tilbake i HDMI-kabelen som kobler dem sammen. En av TV-ens HDMI-tilkoblinger er merket med "ARC".
Samme tilkobling kan gjøres til et par aktive stereohøyttalere eller en stereo-forsterker som er utstyrt med HDMI ARC. I disse tilfellene er det viktig at man i TV-ens innstillinger ikke har "Bitstream" men angir "PCM" som digital lydutgang, ellers vil det ikke komme lyd i det hele tatt. ARC støtter flerkanals kinolyd, som ikke kan dekodes i en stereoprodukt.
eARC (enhanced ARC) ble introdusert sammen med HDMI 2.1 og støtter høyere overføringshastighet på 37 Mb/sek, sammenlignet med 1 Mb/sek. Dette muliggjør overføring av tapsfri lyd og støtte for flere lydkanaler, som Dolby Atmos og DTS:X. eARC legger dessuten til obligatorisk støtte for leppesynkronisering. Det er verdt å merke seg at eARC ikke er bakoverkompatibelt med ARC, men produsenter kan legge til støtte for begge teknologier.
Er du usikker i ditt valg av HDMI-kabel, ikke nøl med å kontakte oss for rådgivning på telefon eller e-post.
