Lenge leve platespilleren!

Flere og flere oppdager – eller gjenoppdager – kjærligheten til vinylplaten. Det som av enkelte kalles «det svarte gullet». For selv om dagens digitale medier briljerer med Hi-Res Audio-sertifiseringer og på papiret bedre tekniske verdier, er det svært mange som i praksis setter pris på det man kan kalle den «analoge lyden». 

Har du skaffet deg din aller første platespiller – også kalt vinylspiller eller platespillerverk – og ønsker å utforske dette området mer?
Eller er du den erfarne og ihuga vinylentusiasten som kjenner pulsen slå litt raskere når du hører den nostalgiske knitringen fra platen gjennom høyttalerne?
Uansett hvilken leir du tilhører, er du ikke alene!


Hva er forskjellen mellom ulike platespillere?
Det finnes få opplevelser som kan måle seg med å finne frem et favorittalbum, legge platen på tallerkenen og plassere stiften ved starten av platen, for deretter å synke ned i favorittstolen og la musikken flyte. Til dette trenger du en platespiller, men hva skiller modellene og de ulike prisklassene?
Det første man bør ha med seg, er at en platespiller er litt av et mekanisk og fysisk mesterverk. Men det gjør den også følsom for vibrasjoner, noe som betyr at produsenten står overfor en utfordring der konstruksjonen må forsøke å eliminere så mye som mulig av vibrasjonene og resonansene som kan påvirke avspillingen. Interne vibrasjoner kommer først og fremst fra motoren og platetallerkenen, og kan forplante seg gjennom tonearmen og nå pickupen, der den følsomme stiften sitter. Eksterne vibrasjoner kommer fra høyttalerne og gulvet. Faktorer som vekt, masse og materialvalg har stor innvirkning på hvor god avspillingen blir, og dermed hvordan lyden gjengis. Mange er enige om at pickupen isolert sett er den viktigste komponenten i hele konstruksjonen, men også denne trenger riktige arbeidsforhold. 

Platespillere kan deles inn i ulike kategorier. Noen konstruksjoner er så spartanske som de kan bli. Man har en tonearm, en platetallerken og en plint. That’s it! Her snakker vi om en helt manuell spiller, der du selv må legge tonearmen på platen og løfte den tilbake igjen. Borte er innebygde hastighetsjusteringer, start/stopp-kontroller, et innebygd RIAA-trinn (som av kostnadsmessige årsaker ofte ikke står i stil med spillerens øvrige potensial), innebygde A/D-omformere for å digitalisere platen via USB og muligheten til å streame lyden trådløst via Bluetooth, som krever en egen modul. Alt dette er funksjoner som koster penger å integrere, men som også kan ha negativ innvirkning på det viktigste – hvordan stiften henter opp informasjonen fra platesporet. En manuell spiller er først og fremst for deg som setter lyden i sentrum.

Så finnes det brukere som legger større vekt på funksjoner som innebygd RIAA-trinn og Bluetooth-sending. Det finnes naturligvis fordeler med dette også, og bare fordi funksjonene finnes, betyr det ikke at resultatet er dårlig. Man kan fortsatt lage en svært vellydende spiller.
Hvis stereoforsterkeren eller hjemmekinoreceiveren din mangler en dedikert «phono»-inngang (der det sitter et RIAA-forsterkerkort), og du ønsker å unngå en separat RIAA-boks, er det en klar fordel at platespilleren har dette innebygd. Mange setter også pris på å slippe å trekke signalkabler, spesielt hvis spilleren skal plasseres et stykke unna anlegget. Da kan Bluetooth-sending være en perfekt løsning for å streame lyden trådløst til stereoforsterkeren, et par aktive Bluetooth-høyttalere eller trådløse over-ear-hodetelefoner.

Det gjelder å finne riktig balanse mellom funksjoner og hvilken lydkvalitet man ønsker å få ut. Er du usikker og trenger hjelp, må du gjerne kontakte oss for råd på telefon eller e-post.

En virkelig god platespiller kan lydmessig overgå flere strømmeplattformer, og mange setter pris på den mer organiske og litt varme lyden som sprudler av musikalitet og har en medrivende «flyt».
En interessant detalj er at det – på samme måte som med en rørforsterker – finnes en rekke tweaks (les: lydforbedringer) man kan ta i bruk, slik at du kan skjemme bort platespilleren på best mulig måte!


Pickupen
På innstegsmodeller er det vanlig at produsenten har forhåndsmontert og justert en pickup på fabrikken. Dette gjør at du som forbruker kan komme i gang med lyttingen så raskt som mulig. Du trenger altså ikke tenke på å montere pickupen selv og justere riktig sporingsvinkel. Ved utpakking sørger du ganske enkelt for riktig stifttrykk ved å montere motvekten på tonearmens bakre del.
Faktisk finner man allerede på markedets rimeligere spillere en rekke mulige tweaks – den tydeligste er å bytte stift. Danske Ortofon er en av markedets ledende produsenter av pickuper og stifter, og derfor velger mange platespillerprodusenter å levere modellene sine med Ortofon forhåndsmontert. Hvis spilleren for eksempel har en OM5e-pickup, kan man ved et raskt bytte til Stylus 10 – noe som tar noen sekunder – få en merkbar forbedring. Men hvorfor er det slik?
I dette konkrete tilfellet har både Stylus 5 og Stylus 10 en elliptisk stiftsliping, men compliancen (hvor mykt stiften fjærer) er bedre på storebroren. Sammen med tonearmens og pickupens effektive masse gir dette mindre følsomhet for uønskede vibrasjoner, som igjen gir bedre sporingsevne og et utvidet øvre frekvensområde.
På godt norsk – du opplever en mer detaljert lyd!

Pickupen – og dens erstatningsstift – må nok regnes som den viktigste enkeltkomponenten i en platespiller. Det er dette lille mekaniske vidunderet som henter informasjonen ut av platesporet. Eller for å oversette formuleringen fra magasinet Hifi&Musik: «den lille dingsen som gjør det virkelige drittarbeidet nede i grøften». 

Det hele handler om å omdanne bevegelsesenergi til elektrisk energi, og med en hastighet på over 100 kilometer i timen er det viktig at pickupen holder høy mekanisk kvalitet. Pickupen består av et hus med en rekke spoler og magneter, et elastisk opphengt nålerør og helt foran selve stiften – en slipt diamant. Alle delene i konstruksjonen og materialvalgene påvirker hvordan lyden gjengis.
Stiften er den delen som isolert sett kan sies å bidra med den mest merkbare forskjellen. Stiften – eller diamanten – kan variere både i størrelse og form gjennom ulike slipinger, som sporer med ulik presisjon og dermed gir forskjellig lydkvalitet.

Man snakker hovedsakelig om to pickup-typer. Den vanligste og produksjonsmessig mest effektive varianten heter MM (Moving Magnet), mens den mer kompliserte MC-typen (Moving Coil) hører til det høyere prissjiktet og retter seg mot musikklyttere som stiller høyere krav til gjengivelsen. Det finnes også MC-type med høy output, som kan kobles til både MM- og MC-inngangen på RIAA-trinnet.


Hvordan velger jeg riktig pickup til tonearmen?
Du kan ganske enkelt finne ut om en bestemt pickup passer til en bestemt tonearm ved å holde øye med resonansfrekvensen til kombinasjonen. Den danske pickupprodusenten Ortofon har laget en forenklet tabell der en velfungerende kombinasjon bør ha en resonansfrekvens på mellom 7 og 12 Hz, aller helst et sted i midten. Er den for høy eller for lav, blir kombinasjonen mer følsom for uønskede vibrasjoner, noe som fører til merkbart dårligere evne til å følge platesporet effektivt. Det som avgjør dette, er i tillegg til massen til tonearmen og pickupen også compliancen til pickupen, altså hvor mykt stiften fjærer.
Begynn med å legge sammen tonearmens effektive masse og pickupens masse. Finn deretter compliance-verdien som er oppgitt for pickupen, og sammenlign med Ortofons tabell for å se om kombinasjonen gir en rimelig verdi.

La oss ta et regneeksempel. Pro-Ject er en av verdens klart største produsenter av platespillere, og Debut-serien deres har i et par tiår vært svært populær på grunn av ytelsen man får for forholdsvis rimelige penger. På Debut Carbon EVO finner vi deres lette tonearm i karbonfiber, som har en masse på 6 gram. Fra fabrikken sitter Ortofons svært populære 2M Red montert, og den veier 7,2 gram. Til sammen blir det altså 13,2 gram. Ser vi nærmere på pickupens tekniske data, finner vi en compliance på 20 µm/mN, som tilsvarer den gule linjen i tabellen ovenfor. Ser vi hvor 13,2 gram krysser den gule linjen, havner vi på cirka 9,6 Hz. Altså omtrent midt i området, noe som gir et utmerket resultat. Vi forstår raskt hvorfor Pro-Ject har valgt å montere denne pickupen, siden den også gjør det mulig å oppgradere gjengivelsen med et raskt stiftbytte til Stylus 2M Blue.

Noen produsenters valg av fabrikkmontert pickup virker iblant ikke helt optimalt, eller de bruker en tonearm med svært høy masse som gir mindre mulighet til å finjustere pickupen. En god tommelfingerregel er at det er enklere å ha en tonearm med lavere masse, der man kan legge til passende vekt ved behov. Det motsatte er vanskeligere. 

RIAA-forsterkeren – eller det såkalte RIAA-trinnet
Dette er en helt nødvendig del av signalveien ved avspilling av vinylplater. Uten et RIAA-trinn høres musikksignalet fra pickupen knapt i det hele tatt, og signalet må forsterkes. Hvis du opplever at du ikke hører noe lyd fra platespilleren selv om den er koblet til en forsterker, mangler du altså RIAA-forsterkning, eller spilleren er koblet til en linjeinngang og ikke «phono»-inngangen. Når en forsterker eller aktive høyttalere har en «phono»-inngang, er det vanligst at den støtter MM-pickuper. I noen tilfeller velger platespillerprodusenten å integrere RIAA-forsterkeren i selve spilleren, og da skal denne kobles til en linjeinngang på forsterkeren, for eksempel AUX. 

Hvis du mangler phono-inngang eller stiller høyere krav til lyden enn det den innebygde RIAA-forsterkningen kan levere, kan du kjøpe en ekstern enhet. Da kan du selv tilpasse lydkarakter og bruksområde etter egne preferanser og hvilken pickup du bruker.

RIAA-trinnet forsterker og korrigerer pickupens signal, og her følger man RIAA-standarden som rundt 1950 ble utviklet av Recording Industry Association of America. Standarden beskriver hvordan man både spiller inn og spiller av vinylplater. Ved pressing av en vinylplate ønsker man gjerne å få plass til så mye innhold som mulig på hver side, og for å gjøre dette mulig samt forbedre lydkvaliteten og redusere støy, ble RIAA-standarden utviklet. Det handler om hvordan ulike frekvenser graveres, der for eksempel en basstone tar mer plass og krever et bredere spor. Bassen dempes med cirka 20 dB og diskanten heves med cirka 20 dB under pressing, slik at sporene tar mindre plass. Når du spiller av platen hjemme, skjer det motsatte. Bassen forsterkes og diskanten dempes sammen med støy som ligger i platens overflate. Etter denne RIAA-filtreringen skal signalet forsterkes til linjenivå. Hvor mye signalet forsterkes, avhenger av om det er en MM- eller MC-pickup som er koblet til. RIAA-trinnet har ofte en bryter for dette. Den mer komplekse og kostbare MC-pickupen har svært lav utgangsspenning, og signalet må derfor forsterkes mer, vanligvis rundt 50–60 dB. Den vanligste og rimeligere MM-pickupen (eller en MC med høy output) gir et sterkere utgangsnivå og trenger vanligvis rundt 40 dB forsterkning.
Det er naturligvis forskjeller i lydkvalitet mellom RIAA-trinn, fordi forsterkningen og utgangstrinnet inneholder komponenter som påvirker hvor godt lydsignalet er når det sendes videre til den påfølgende forsterkeren.

Det er mye å tenke på når man snakker om platespillere og tilbehøret deres. For eksempel er det viktig å matche valg av pickup og RIAA-trinn med riktig signalkabel. En MM-pickup har større spoler som gir et høyere utgangsnivå. Det gir også høyere induktans, som kan ligge rundt 500 mH (milliHenry), altså opptil 100 ganger høyere enn hos en MC-pickup. Dette gjør en MM-pickup mer følsom for kabel- og lastkapasitans. Kapasitansen samvirker med spolenes induktans og gir mer eller mindre demping i diskanten. På enkelte RIAA-trinn kan man derfor justere kapasitansen for å optimalisere diskantgjengivelsen. Høyere kapasitans gir mer diskant og lavere kapasitans mindre. En vanlig verdi ligger rundt 150 pF (pikoFarad).
Derfor kan man på de fleste mer kostbare RIAA-forsterkere justere impedans, kapasitans og også gain for å oppnå maksimal lydkvalitet.

Er du usikker på valget av ny RIAA-forsterker, må du gjerne kontakte oss for rådgivning på telefon eller e-post.


Rengjøring av vinylplater og annet tilbehør
Det er viktig å ta vare på platesamlingen. Støv og smuss i platesporene fungerer som en barriere mot god lyd. På markedet finnes det mange forskjellige typer rengjøringsprodukter i form av væsker, platebørster og platevaskere. Felles for dem er at de skal gjøre lytteopplevelsen bedre. Produktet de fleste kjenner igjen, og som sannsynligvis finnes i anlegget til de fleste vinylsamlere, er platebørsten. Med tynne, antistatiske børster i karbonfiber plukker den opp støv fra det øverste laget i platesporet og rydder vei slik at stiften henter opp musikk og ikke noe annet. En platebørste koster ikke mer enn noen få hundrelapper og er en naturlig investering til platespilleren.
En annen prisgunstig og interessant tweak (les: lydforbedring) er å bytte ut den medfølgende filtmatten med en korkmatte. Den motvirker statisk elektrisitet og resonanser, reduserer risikoen for tilbakekobling og gir et mer stabilt grep om platen, slik at stiften får bedre sporingsevne. En korkmatte koster lite i forhold til platespilleren, og lydforbedringen er tydelig hørbar.
Det finnes også mye annet tilbehør som er svært nyttig til platespilleren, som lageroljer, stroboskopplater, stiftvekter og avanserte platevaskere.

Er du usikker på hvilket tilbehør du trenger til akkurat din platespiller, må du gjerne kontakte oss for rådgivning på telefon eller e-post.



Salget av vinylplater øker
Å slappe av og nyte en vinylplate er en voksende trend. Vinylplaten ble i praksis utkonkurrert av CD-platen på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, og fra midten av 90-tallet til midten av 2000-tallet var den først og fremst et interesseområde for private samlere. 1988 var året da CD-platen passerte vinylplaten i salgsstatistikken i USA.

På begynnelsen av 2000-tallet kom strømmetjenestene, noe som også påvirket CD-salget, og mange platebutikker stengte dessverre for godt. Mange så først og fremst fordelene ved bekvemmeligheten, den raske tilgangen og den trådløse strømmingen, der alt kan styres via mobil eller nettbrett. Ulempen med komprimert lydkvalitet ble oversett, selv om strømmetjenestene i dag tilbyr høyere strømmekvalitet.
Vinylsalget sank, og bunnåret kom i 2006, da det bare ble solgt 7 000 vinylplater i hele Sverige.
Men så skjedde det noe.

Selv om digital strømming via tjenester som Spotify, Apple Music, YouTube Music m.fl. i dag dominerer hvordan vi lytter til musikk og hva som selges, viser vinylmarkedet imponerende tall år etter år.
Salget av vinylplater steg med hele 54 % mellom 2013 og 2014. Gamle originalutgivelser på vinyl ble etterspurt, klassikere ble presset på nytt, og ikke minst ble mye ny vinyl fra dagens artister produsert.
IFPI Sveriges årsstatistikk for 2016 viser at det totale musikksalget økte med 6,2 prosent, og totalt ble det solgt musikk i Sverige for drøyt 1,1 milliarder svenske kroner det året. Salget fra alle strømmede musikktjenester økte med åtte prosent og sto det året for 84,3 prosent av det totale musikksalget. Salget av CD-plater falt med 9,4 prosent i løpet av året, mens vinylsalget fortsatte å øke – med hele 38,7 prosent! Totalt ble det solgt vinylplater for over 45 millioner svenske kroner i 2016, tilsvarende fire prosent av totalmarkedet.

The Recording Industry Association of America publiserte sent i 2020 nye tall for musikklyttingen i USA, der enkelte opplysninger ikke var spesielt overraskende. Inntektene fra strømming øker, mens salget av musikk på fysiske medier fortsetter å synke jevnt. Mer interessant var det kanskje at salget av vinylalbum i USA økte med fire prosent fra første halvår 2019, til en verdi av 232 millioner dollar, eller drøyt to milliarder svenske kroner. Da rapporten ble publisert, utgjorde vinyl 62 prosent av det totale salget av musikk på fysiske medier. Tallene indikerte også at vinyl – for første gang siden 1980-tallet – ble solgt i flere eksemplarer enn CD-plater!

Via strømmetjenestene er du bare et søk unna millioner av låter. Men det finnes nok lite som slår følelsen av å holde et fysisk album og omslaget i hendene, der du kan se bilder og lese informasjon om innspillingen, musikerne, sangtekstene og mye mer.


Bildet er hentet fra en reportasje i Dagens Arbete, publisert i februar 2019.