CD-spiller
Det finnes mange detaljer i konstruksjonen å ta hensyn til i en CD-spiller. Selvfølgelig selve DAC-brikken, som skal håndtere de digitale dataene med presisjon, men også den såkalte klokken og diverse filtreringer er viktige for å oppnå en så lav jitterverdi (lesefeil) som mulig.
Mange spillere har i dag også en upsamlingskrets, hvor CD-ens lagrede originaldata på 16-biter/44,1 kHz behandles og teoretisk blir til et signal på 24-biter/192 kHz. Siden CD-mediet har en samplingsfrekvens på 44,1 kHz, har det et frekvensområde opp til 20 kHz. Musikken inneholder mer enn det, noe som betyr at det finnes informasjon som altså ikke kommer med. Det upsamlingskretsen gjør - kort fortalt - er å regne ut hvordan frekvenskurven burde se ut over 20 kHz, og så tar man den "informasjonen" og legger den med i det området vi hører, med mål om å gi musikken en høyere detaljeringsgrad. Det blir selvsagt ikke like bra som en ekte Hi-Res Audio-fil som kan spilles av via en nettverksspiller eller gjennom en datamaskin samt en kvalitativ DAC. En slik fil har nemlig et bitdybde på 24-biter samt en samplingsfrekvens på vanligvis 48, 96 eller 192 kHz. Men upsamlingskretsene har gjennom årene blitt stadig utviklet, akkurat som CD-mediet som i dag gir mer valuta enn noen gang.
For at den sensitive CD-mekanikken skal få arbeide under riktige forhold, er det viktig å dempe bort vibrasjoner og resonanser. Når man kommer opp i klasse, kan produsenten ha forsterkede chassiser og også isolere de ulike seksjonene fra hverandre for minimal intern forstyrrelse. For eksempel kan transformatoren være innkapslet og avskilt for å avgi så lite magnetisk lekkasje som mulig.
Man kan trygt fastslå at det finnes et enormt potensial i CD-skiven og at man i dag får mer lyd enn noen gang. Selv om CD-mediet i dag i stor grad er erstattet av streaming via skyen, så er det veldig mange husholdninger som sitter med en stor samling CD-plater hjemme. Likt vinylplater finnes det en sjarm i å ha et etui med bilder, låttekster og annen informasjon.
Historien bak CD-spilleren
Det hele startet med Sony og deres CDP-101, som var verdens første kommersielt lanserte CD-spiller, lansert i Japan 1. oktober 1982 - ett år etter at en prototype kalt Goronta ble vist fram. Veiledende pris på spilleren var 730 dollar. Samtidig som CDP-101 ble lansert, ga Sony og CBS ut 50 CD-album, blant annet Billy Joels "52nd Street". Designet av spilleren minnet mye om tidligere kassettspillere, men i stedet for kassettslisse ble det levert ut en skuff med plass til den 12 cm store platen. Faktisk var den aller første CD-platen som ble presset for markedet ABBA sin "The Visitors".
Opprinnelig var planene at en CD-plate skulle romme en time med musikk og dermed ha en diameter på 11,5 cm, men under utviklingen ble dette endret til 12 cm. Årsaken var at Sony insisterte på at platen skulle romme hele Beethovens niende symfoni, hvor den lengste innspillingen av dette verket var på 74 minutter.
I motsetning til kassettbånd og vinylplater var alt helt digitalt. Selv om ikke alle musikkproduksjoner var digitalt innspilt, var lagringen av datastrømmens alle ett-tall og nuller digital. Disse ble lest av en laserpickup og genererte et musikk-signal i en 16-bits omformerkrets.
Plutselig var musikken fri for knas og hakking. Diskanten var imidlertid veldig skarp og unaturlig i sin gjengivelse, mens bassresponsen var betydelig strammere enn hos noen platespiller. Dynamikkomfanget var oppgitt til 96 dB, mens en velkonstruert platespiller på den tiden vanligvis nådde rundt 60 dB. Harmonisk forvrengning ved 1 kHz var oppgitt til 0,004 %, et nivå verken platespillere eller kassettbånd kom i nærheten av. Og det var jo luksus at man kunne styre musikken med fjernkontroll?!
Men CD-platen var ikke den første laserskiven på markedet hvor man kunne lagre digital informasjon. På 1950- og 60-tallet eksploderte salget av plater for vinylspillere. På den tiden hadde man ingen god teknologi for hjemmet for å kunne se på film, utenom TV. På 1970-tallet dukket det opp en rekke videoformater, hvorav ett var markedets første laserskive - LD-platen - utviklet av Philips og MCA etter et patent av David Paul Gregg fra 1961. Skiven hadde samme størrelse som en 12" vinylplate - 30 cm i diameter - og kunne romme to timer med lyd og bilde på begge sider. LD-platen kunne kun spille av media, ikke ta opp. Derfor bygde de første suksessfulle videosystemene på innspillingsbare og billigere magnetbåndteknologier.
Sammen med Sony valgte Philips å videreutvikle laserskiven, som ble redusert til 12 cm i diameter og som i første omgang kun inneholdt musikk istedenfor film. CD-platen så dagens lys og ble en enorm suksess. Fra 1986 til 1995 konkurrerte CD-platen nesten helt ut vinylen. Mer og mer medieinnhold ble digitalt, og da CD-ROM-teknologien ble lansert i 1985 åpnet det for lagring av plasskrevende dataprogrammer og multimedia på en plate, og persondatamaskinen kom til stadig flere husholdninger. Utviklingen fortsatte, og da DVD-platen ble lansert i Japan i 1996 fikk laserskiven sin endelige revansj over VHS-kassetten som raskt ble helt utkonkurrert som filmmedium.
Husk også at det er viktig å sjekke kvaliteten på kabelen som skal kobles til mottakeren, som i de fleste tilfeller er en stereoforsterker eller en hjemmekinoforsterker. Det vanligste er at man lar spilleren håndtere selve D/A-omformingen og sender altså ut lyd via dens analoge utgang, og da trenger man en kvalitativ stereokabel. På mer påkostede spillere kan man finne en fullbalansert utgangstrinn, noe som gjør at man kan heve lydkvaliteten enda et hakk ved å koble spilleren til forsterkeren via en signalkabel med XLR-kontakter.
Hva er en CD-transport?
Noen CD-spillere er ikke utstyrt med en analog lydutgang, men kun ulike former for digitale lydutganger. Dette skyldes at spilleren ikke har noe DAC-brikke eller analoge kretser overhodet. Dette kalles en "CD-transport". Spilleren pakker opp skivens digitale rådata og har som oppgave kun å transportere dataene videre i sin reneste form, noe som betyr at man må ha en DAC eller en forsterker som er utstyrt med digitale innganger. Det er altså den mottakende enheten som får den delikate oppgaven å omforme den digitale lydstrømmen til analog form. I en CD-transport har produsenten gitt maksimal omsorg til alle kritiske konstruksjonsdetaljer som kan påvirke avlesningen av CD-platen. Her har man ett eneste mål: å oppnå en så lav jitterverdi som mulig.
En CD-transport kobles derfor til via en digital lydkabel som finnes i forskjellige varianter. En optisk kabel overfører signalet via lys, en koaksialkabel overfører et elektrisk signal hvor det er kritisk å holde en impedans på 75 Ohm, og på mer kostbare enheter kan man finne en AES/EBU-utgang, som da overfører et balansert signal som holder en impedans på 110 Ohm.
Er du usikker i ditt valg av CD-spiller, ikke nøl med å kontakte oss for veiledning på telefon eller mail.
