Digitale lydkabler
Hvis du sitter hjemme med et fint lydsystem som håndterer lydsignalet via digitale kretser, fortjener systemet ditt like gode digitale lydkabler for å nå sitt fulle potensial. Det finnes ulike varianter av digital lydoverføring der fellesnevneren er at ett og null skal overføres med høyeste presisjon for å få et så rent og detaljert lyd som mulig. Det kan være at du ønsker å løfte musikkpresentasjonen fra din CD-spiller til en lydforbedrende ekstern DAC.
Jo høyere samplingsfrekvens og bitdybde i signalet, desto mer digital data skal håndteres. Hvis man mister signalkvalitet eller det oppstår lese-feil (jitter), vil lydbildet miste noe av sin nærværsfølelse, detaljrikdom og romfølelse. Litt grovt uttrykt er det som å henge et tynt, tynt gardin foran høyttalerne dine.
Når en produsent sender med kabler i esken til sin elektronikk, er disse av enklere kvalitet, mest for at du skal komme i gang raskt og kunne koble opp systemet ditt. Hvis man i større grad ønsker å fremheve anleggets fulle potensial, kreves kabler av høyere kvalitet, noe man må løse i etterkant eller samtidig med kjøpet av elektronikken. Det blir litt som å sette prikken over i-en.
Det man skal huske er at en kabel er en passiv leder og kan altså ikke forsterke signalet, men kun endre eller forringe det. Digitale lydkabler finnes – akkurat som analoge lydkabler og høyttalerkabler – i varierende kvalitet. Faktorer som kabelens ledermateriale, skjerming og isolasjon er viktige parametere i oppbyggingen, da det i flere sammenhenger er et elektrisk signal som skal transporteres fra punkt A til punkt B. Unntaket er en optisk lydkabel hvor signalet er lysbærende, men tro ikke at man kan gjøre unntak her. Ulike typer fibre leder lyset bedre eller dårligere, samt at overgangen til kontaktene er kritisk for å unngå refleksjoner som skaper lese-feil (høyere jitter-verdier).
Legg til kabelens geometriske oppbygging for å oppnå mekanisk stabilitet og dens magnetiske vekselvirkning, for å unngå signaltap. For eksempel skal en USB-kabel holde en impedans på 90 Ohm og en koaksialkabel skal være stabil på 75 Ohm.
Avhengig av hvilke produkter som skal kobles sammen, finnes det visse fordeler med å overføre et signal digitalt. Vi tar et eksempel. Du har en stereo-forsterker i en høyere kvalitetsklasse som er utstyrt med digitale innganger, men som mangler muligheten til å streame musikk via nettverket. Hvis en nettverksstreamer har en digital lydutgang, trenger man ikke like mye å tenke på at streameren skal ha et kostbart analogt utgangstrinn, da den i stedet sender ut lyden i rådata, altså digitale ettall og nuller. Da er det forsterkeren som mottar den digitale dataen og gjør den kritiske D/A-omformingen og dermed setter lydens preg og kvalitet. Enkelte produsenter, som iFi Audio og Pro-Ject, produserer derfor rene nettverkstransportere. Hvis giverens analoge lydkomponenter er dårligere enn mottakerens, er det fordelaktig med digital overføring.
Man kan trekke en parallell når man kobler en Bluray-spiller gjennom en HDMI-kabel til en hjemmekinoforsterker. Spilleren sender ut digitale rådata der hjemmekinoforsterkerens prosessor koder om signalet til analog form.
Før HDMI ble lansert på markedet, var det mest vanlig at 5.1 eller 7.1 lyd ble overført via en 75 Ohms koaksialkabel og bildet separat via en komponentvideokabel. I high-end-systemer kunne det være spilleren som sendte ut analog lyd for alle kanalene, noe som krevde et bande med lydkabler gjerne i tilsvarende kvalitet.
Men hvilke typer kabler finnes?
Koaksial lydkabel
Akkurat som en optisk lydkabel, inngår koaksialkabelen i kategorien S/PDIF (Sony/Philips Digitalt Interface), som er et grensesnitt for overføring av digital lyd og som er standardisert i IEC 60958. Siden både koaksial og optisk lydoverføring bruker samme "språk", kan man omforme signalet mellom de ulike overføringene. Hvis TV-boksen din bare har en optisk utgang, mens forsterkeren har en koaksial, kan en aktiv omformer løse dette problemet. S/PDIF er forbrukersidens svar på den profesjonelle sidens AES3-standard med 110 Ohm balansert signal. Koaksialkabelen kan også føre analoge signaler og video. For eksempel er både antennekabler og videokabler koaksiale, der det er kritisk å holde 75 Ohm impedansen. For stereolyd kan signaler med oppløsning opptil 24-bit/192 kHz overføres, men for surround-lyd mangler tilstrekkelig båndbredde for ukomprimert lyd.
En koaksialkabel for lydsignaler er ofte terminert med RCA-kontakter, i henhold til bransjestandard. På visse high-end-elektronikk kan man finne BNC-pluggen, som opprinnelig ble utviklet for militært radio-utstyr på 1940-tallet og i dag brukes hovedsakelig for video- og radiobåndsforbindelser med en båndbredde opp til 2 GHz og 500 Volt.
Siden en koaksialkabel overfører et elektrisk signal, påvirker ledermaterialet. Sølv har for eksempel høyere ledningsevne enn kobber, men koster mer. Derfor finner man ofte sølvbelagt kobber i mer påkostede kabler og 100 % rent sølv i produsentenes absolutte toppmodeller.
Optisk lydkabel
Akkurat som en koaksial lydkabel, inngår den optiske kabelen i kategorien S/PDIF (Sony/Philips Digitalt Interface), som er et grensesnitt for overføring av digital lyd og som er standardisert i IEC 60958. Den optiske lydkabelen kalles også Toslink, navnet på kontakten laget av Toshiba. Det står for Toshiba Link. Siden både koaksial og optisk lydoverføring bruker samme "språk", kan man omforme signalet mellom de ulike overføringene. Hvis TV-boksen bare har optisk utgang, og forsterkeren har koaksial, kan en aktiv omformer løse dette. Man kjenner lett igjen en optisk kabel på kontakten, som er firkantet med avrundede øvre hjørner og som kun passer på én måte i apparatets tilkobling. Som regel hører man et lett "klikk" når kontakten settes på plass. På enkelte produkter finnes mini-Toslink-pluggen, som ligner en 3,5 mm plugg og passer i samme tilkobling. Kontakten er lengre for å nå apparatets digitale informasjon i kontakten.
Det finnes fordeler og ulemper med optisk overføring. Fordelen er at siden signalet er lysbærende, elimineres risikoen for eksterne forstyrrelser og jordingsproblemer helt. Ulempen er at signalet må konverteres fra elektrisk til lys ved giverenden og deretter tilbake fra lys til elektrisk signal ved mottakerenden. Det finnes ulike kvaliteter på optiske kabler, med forskjellige syntetiske fibre og ulike fibertyper. De fineste kablene er laget med glassfiber, men en slik kabel kan lett skades hvis den ikke håndteres korrekt.
AES/EBU lydkabel
Akkurat som både koaksial og optisk lydkabel, er AES/EBU et grensesnitt for overføring av digital lyd, standardisert i IEC 60958, del 4. Overføringsstandarden kalles først og fremst AES3, utviklet i fellesskap av Audio Engineering Society (AES) og European Broadcasting Union (EBU). Standarden ble først publisert i 1985 og revidert i 1992 og 2003. Dette er hovedsakelig den profesjonelle sidens motstykke til S/PDIF for forbrukersiden. Det finnes ulike klassifiseringer, hvor IEC 60958 Type I-tilkoblinger bruker balanserte 110 Ohm kabler med tre separate ledere for pluss, minus og separat jord. Tilkoblingen skjer med XLR-kontakter, som anses som standardkontakten for AES3. En fordel med XLR er at kontakten har låsning. Det klikker når du setter inn kabelen i apparatets tilkobling. Du kan heller ikke koble kabelen feil vei, da en kabel alltid har hanstikk i den ene enden og hunstikk i den andre. På et apparats inngang sitter det chassis-kontakter for hun, og på utgangen sitter det han.
En AES/EBU-kabel kan være egnet for både analog og digital lydsignal, da det er for balanserte kretser. For digital bruk er det viktig å holde den kritiske 100 Ohm impedansen. Siden vi snakker om elektrisk overføring, vil ledermaterialet, skjermingen og isolasjonsmaterialet påvirke signalets kvalitet.
USB lydkabel
Når man skal koble en datamaskin til stereoanlegget sitt, er det USB det hovedsakelig dreier seg om. Enkelte lydkort kan også ha andre utganger. USB står for Universal Serial Bus, en etablert standard og et grensesnitt for datakommunikasjon og strømforsyning. USB startet sin utvikling i 1995, i samarbeid mellom ledende leverandører innen telekom- og PC-industrien: Compaq, DEC, IBM, Intel, Microsoft, NEC og Nortel, med mål om bedre dataoverføringshastigheter og enklere Plug´n´Play-tilkobling. Bruksområdene er mange, og gjennom årene er USB oppdatert i flere versjoner og kontaktvarianter. For hjemmeaudio dreier det seg hovedsakelig om at man har en USB-A-kontakt i senderenden (les: datamaskinen) og en USB-B-kontakt i mottakerenden (les: DAC, forsterker, aktive høyttalere). Produsenter snakker ofte om asynkron eller synkron overføring, og hvilken som benyttes, avhenger av øvrig teknologi som bufferminner m.m. Mest vanlig er asynkron overføring, hvilket betyr at informasjonen sendes direkte når den genereres og uten tidsforsinkelse.
I dataverdenen er jitter ikke et stort problem, siden man bruker TCP/IP med feildeteksjon og pakke-retur. For hjemmeaudio, hvor en D/A-omformer (DAC) ikke har avansert protokoll, kan jitter være et problem, som kan minimeres betraktelig med bedre spesifisert USB-kabel. Hvis en DAC bare gjenskaper klokkesignalet fra senderen (les: datamaskinen) uten retursynkronisering, vil jitterverdien (les: lese-feil) være høy, og dette overføres videre på det analoge signalet. Derfor er det viktig at kabelen holder 90 Ohm impedans, har veldimensjonerte ledere for stor båndbredde (også for lengre strekk uten signaltap) samt god skjerming mot støy.
Nettverkskabler
Å overføre digitale datastrømmer via et nettverk kan være svært omfattende. For hi-fi og hjemmekino snakker vi hovedsakelig om nettverkstilkobling for lyd. En nettverksspiller tilbyr mange fordeler og funksjoner sammenlignet med en Bluetooth-mottaker. Man får tilgang til flere strømmeplattformer, kontrollapper og DLNA. Data informasjonen overføres mellom enhetene gjennom et spesifisert protokoll, for eksempel TCP/IP. En nettverkskabel kan også kalles en patchkabel, hvor den vanligste typen er en Ethernetkabel med tvinnede par ledere og RJ45-kontakter. Nettverkskabler deles inn i ulike klasser, der en CAT6-kabel skal tåle overføringshastigheter opp til 1 000 MB/sekund, mens en CAT8-kabel har strengere krav og skal håndtere dobbelt så stor båndbredde. Man oppgir også om kabelen er skjermet eller ikke. "UTP" står for Unskjermet Tvinnet Par mens "FTP" står for Foliert Tvinnet Par. En uskermet kabel er lettere å arbeide med, mens en skjermet kabel er å foretrekke om den skal legges sammen med andre kabler eller strømførende ledninger. Det finnes også varianter der for eksempel en F/UTP-kabel har skjerm rundt alle lederne, men ikke rundt de enkelte par.
Når det gjelder nettverkskabler, er det enda større diskusjoner enn med andre digitale lydkabler om hva de bidrar med eller ikke, siden den digitale dataen sendes i "pakker". Fellesnevneren er at vi snakker om elektrisk signaloverføring og at det i noen installasjoner er kritisk å kunne sende tapt databit på nytt. Ved lengre strekk ønsker man å unngå signaltap og spenningsfall.
Hvis du vil dykke dypere inn i kabler og deres oppbygging, forklarer vi dette i vår guide Betydningen av kabler og du kan også lese mer om Tommy Jenving, som på 1970-tallet grunnla Supra Cables, vår svenske kabelstolthet som besitter bred kunnskap om ulike typer kabler for både analog og digital overføring.
Er du usikker på ditt valg av digital lydkabel, kabeltype og kvalitet, ikke nøl med å kontakte oss for rådgivning på telefon eller e-post.
